Bistand til fienden?

Dommernes uavhengighet?

Tilbakevirkende kraft?

Straffes etter lov?

 

Pål Mitsem

Fra: Pål Mitsem [mitsem@mitsem.no]

Sendt: lørdag 14. februar 2015 15.18

Til: ‘debatt@aftenbladet.no’

Emne: REHABLITERING AV KRIGSSYKEPLEIERE

Side 1 av 1

10.12.2015

Noe av det beste som skjedde under krigen var at Norges konge og regjeringen reddet seg ut av Norge og etablerte et grunnlag for norsk styre under og etter krigen. Noe av det verste som skjedde under krigen var at den norske regjering i London ga seg til å skrive lover som ikke var vedtatt slik grunnloven foreskriver. Blant disse var bigamiloven av 15. april 1942. Etter denne kunne nordmenn få bevilling til å inngå nytt ekteskap i utlandet uten skilsmisse fra den de var gift med. Slik bevilling ble gitt til 61 menn, som etter krigen kom hjem til Norge med ny kone, ofte uten at ektefellen i Norge og barn de måtte ha hadde noen kunnskap om forholdet. Når norsk rettshistorie skal skrives av jurister som utdannes i dag, vil det også bli felt en streng dom over de straffelover som ble gitt, med tilbakevirkende kraft og alltid uten kunngjøring. De var verre enn bigamiloven. Det er leserbrevet til Leif C. Middelthon sr.  som gjør at jeg griper til pennen. Han kritiserer Norges Røde Kors for å be om oppreisning for norske sykepleiere som ble landssvikdømt etter krigen for å ha arbeidet i den tyske krigsmaskin. Middelthon viser til at disse ikke fikk medhold i sin unnskyldning om at Norge ikke lenger var i krig etter kapitulasjonen. Nei, og dette er en skamplett på rettsoppgjøret! Blant de som oppfattet at Norge ikke lenger var i krig etter kapitulasjonen var høyesterettsjustitiarus Paal Berg, som ble leder av Hjemmefronten, deltakerne i Administrasjonsrådet, Stortingets presidentskap, osv. osv. At Høyesterett kom til et annet resultat lenge etter krigens slutt er en annen sak. Det er mange deler av rettsoppgjøret som kan diskuteres. Det kan etter min mening ikke diskuteres at de som fulgte i Florence Nightingales ærefulle fotspor, tildels etter at krigslykken hadde vendt seg mot den tyske krigsmakt, ikke burde straffes for sin barmhjertige tjeneste. Pål Mitsem, Randaberg

 

paal

Pål Mitsem

Fra: Pål Mitsem [mitsem@mitsem.no]

Sendt: 6. mai 2015 11:23

Til: ‘debatt@aftenbladet.no’

Emne: RETTSOPPGJØRET

Side 1 av 3

11.05.2015

Landssvikoppgjøret, det første, det andre og det siste

(?).

Av Pål Mitsem, Randaberg

Det første, og egentlige, landssvikoppgjøret startet 8. mai 1945 ved Tysklands kapitulasjon i Norge. I alt 28.750 personer ble arrestert som ledd rettsoppgjøret, og allerede i juli 1945 var 14.000 fengslet i 200 leire. Det ble tatt ut siktelse mot 92.805 personer. Rundt 46 085 ble straffet. 30 nordmenn fikk dødsstraff, og 25, alle menn, ble henrettet i perioden 17. august 1945 (Reidar Haaland) og 28. august 1948 (Ragnar Skancke). 4 menn og 1 kvinne fikk dødsdommen omgjort til fengselsstraff. 17.000 fikk fengselsstraff, og 3.450 fikk dom på annen straff. 3.120 vedtok et forelegg som inneholdt straff. 25.180 vedtok forelegg som inneholdt bot og/eller rettighetstap.  1.375 rettssaker endte med frifinnelse. Påtaleunnlatelse ble gitt i 5.500 saker, og 27.150 saker ble henlagt etter bevisets stilling.

«Landssvikoppgjør nr. 2» var betegnelsen som professor dr. juris. Johs. Andenæs ga til diskusjonen som oppsto da presseorganer på ytterste høyre fløy i 1974 kom under vær med at stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti  Kåre Øystein Hansen i sin ungdom – han var 18 år da krigen sluttet – var dømt for landssvik. Fart i saken ble det først da det ble klart at også parlamentariske leder for partiet lengst til venstre i norsk politikk, Hanna Kvanmo, også hadde mottatt en landssvikdom, etter at hun i 1944 var opptatt i Det tyske røde kors.

Kåre Øystein Hansen og Hanna Kvanmo hadde solid støtte fra nesten alle på Stortinget. De fleste, også utenfor Stortinget, oppfattet det nok slik at de hadde sonet sin straff, og at det var en del av systemet at de da var ferdig med saken. Noen stilte også spørsmålet om retten til å straffe det de hadde gjort. Hanna Kvanmo utga boken «Dommen», der man får en detaljert redegjørelse for hennes situasjon i 1944 og i 1974. Hanna Kvanmo ble tatt inn i Det tyske røde kors som 18 åring i 1944, og kom til bomberegnet i Tyskland og Berlin sent på vinteren samme år. Det var åpenbart ikke straff nok, ved hjemkomsten i 1947, utferdiget statsadvokaten et forelegg på 1 års fengsel for bistand til fienden. Det ville hun ikke vedta, og saken kom for retten. Trondenes herredsrett avsa 6. april 1948 dom på 8 måneders fengsel. Dommen ble anket, og Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 21. mai 1948 dom der fengselsstraffen ble gjort betinget.

«Folkedomstolen» er Hanna Kvanmos kapiteloverskrift for gjennomgangen av den kritikk, men også den støtte, hun fikk i 1974. Om dette konkluderte Johs. Andenæs: «Det virkelige landssvikoppgjøret var vondt, men nødvendig. Det som nå pågår er bare vondt.»

Etter min mening var det helt feil å straffe sykepleierne i Det tyske røde kors for at de fulgte Florence Nightingale’s eksempel, selv om det var i Det tyske røde kors og før krigen var slutt. Det har da også Det norske røde kors kommet frem til. Det var organisasjonens standpunkt i 1939, men ble endret i 1945, da Det norske røde kors anbefalte at sykepleiere i Det tyske røde kors skulle straffes på samme måte som frontkjempere. Nu er standpunktet endret igjen, i 2015. Presidenten i Det norske røde kors, Sven Mollekleiv, har på organisasjonens vegne bedt om unnskyldning for dette standpunkt som ble inntatt i 1945, og har gitt uttrykk for at det var feil.

Jeg fikk anledning til å gi uttrykk for uforbeholden støtte til dette i leserbrev til «Stavanger Aftenblad» 17. februar 2015, der jeg prinsipielt flagget at man ikke kunne straffe sykepleiere som krigsforbrytere. Jeg stilte også spørsmål om hvordan man kunne forvente at de som ble frontsøstre

skulle legge til grunn at Norge fortsatt var i krig etter kapitulasjonen i 1940 når Stortingets presidentskap og tidligere høyesterettsjustitiarius Paal Berg og alle som deltok i Administrasjonsrådet og forvaltningen av Norge etter at Konge og regjering var reist til utlandet åpenbart og tildels uttrykkelig ga uttrykk for at Norge ikke lenger var i krig.

Mine kolleger (som pensjonerte h.r.advokater) Leif C. Middelthon og Tore Helliesen har reist en debatt i flere innlegg i «Stavanger Aftenblad» på et tidspunkt da jeg var for syk til å holde pennen. (Hvis noen har lurt på hvorfor jeg ikke tok til motmæle, har de fått årsaken nå). Den første har stillet spørsmålet om det er relevant å ta opp spørsmålet om Norge var i krig da dette ble lagt til grunn i rettsoppgjøret med frontkjempere og medlemmer av NS.

Kanskje er det mulig, og endog riktig, å ta opp til nærmere vurdering nettopp dette tilsynelatende grunnleggende premiss for diskusjonen, jfr.henvisningen innledningvis til det første, det andre og det kanskje siste rettsoppgjør.

Ingen vil vel være tilhenger av å prøve å gjenoppta rettssaker på formell måte for personer som for lengst er døde, og ikke har noen interesse av en ny vurdering.

Samtidig er det utvilsomt at mange familier føler seg brøstholdne ved at de har en slektning som har vært frontkjemper eller som er straffet som landssviker i rettsoppgjøret etter krigen. Det er ikke noe man kan eller bør gjøre for disse i dag. Men for enkelte kan det være et viktig spørsmål: Var rettsoppgjøret rettferdig? Hva mener jurister i dag om det som skjedde?

Det er kanskje særlig grunn til å reise disse spørsmål nå, når det tilsynelatende er en uuttømmelig flom av bøker om kringtiden, som navngir personer og familier, med henvisning til rettsoppgjøret.

For det det måtte være verdt, er det min personlige oppfatning at rettsoppgjøret etter krigen var kvalifisert urimelig og urettferdig, både generelt og for bestemte grupper. De det gjelder, og deres familier, kan ikke bedømmes på grunnlag av det som skjedde i rettsoppgjøret. Det hindrer ikke at man tar stilling til det de faktisk gjorde eller ikke gjorde under krigen, uavhengig av det etterfølgende rettsoppgjør.

Det første jeg vil peke på, er at det skjedde en glidning, som er uakseptabel for et rettssamfunn, i vurderingen av viktige forhold under rettsoppgjøret. De som kom først til møllen (domstolene) fikk regelmessig en vesentlig hardere straff enn de som kom noen år etter at krigen var slutt. Det skapte forskjeller som for et rettssamfunn er uakseptable. Flere fikk dødsdommer i den første tid etter frigjøringen som man føler seg sikker på at aldri ville ha blitt gitt dersom domfellelsen hadde skjedd noen år senere (Reidar Haaland, skutt 17. august 1945 og Hans Jakob Skaat Pedersen, skutt 30. mars 1946.) Det er i kvalifisert grad uakseptabelt i et rettssamfunn. I motsetning til nesten alle andre som senere ble dømt til døden var disse to ikke dømt for drap eller angiveri som medførte død, men for det som i strafferettslig henseende betegnes som legemsfornærmelse (Skaar Pedersen) og legemsbeskadigelse (Haaland). Det var dissens i Høyesterett om forholdene i begge saker var alvorlige nok til å føre til dødsstraff – for meg er det utvilsomt at denne straff ikke ville ha blitt utmålt om rettssaken hadde gått året etter! Særlig urimelig var dødsstraffen mot Skaar Pedersen; som utøvet noe som kunne betegnes som begrenset vold i krigens aller siste uker for å hindre enda grovere  vold fra  tyskernes side, med trusler om å skyte fremtredende Stavangerborgere på en gisselliste som vitterlig var etablert.

Flere titusen personer ble dømt for bistand til fienden, etter at det var kunngjort på alle tenkelige måter at Norge ikke lenger var i krig etter kapitulasjonsavtalen i 1940, og at det således ikke var noen fiende i rettslig forstand som kunne få bistand. At Norge ikke lenger var i krig ble lagt til grunn i forskjellige sammenhenger av Stortingets presidentskap og deltakerne i Administrasjonsrådet, samt lederen for Hjemmefronten, Paal Berg og nesten alle andre, uavhengig av politisk ståsted. Det var først ved tyskernes kapitulasjon i 1945 at endel fremtredende borgere kom frem til at Norge egentlig hadde vært i krig med Tyskland hele tiden, og at kapitulasjonen kun gjaldt norske styrker i Norge, selv om kapitulasjonsavtalen ikke kunne tolkes med en slik begrensning. (Den norske tekst var uklar, men det var ikke den tyske, som etter avtalen skulle legges til grunn hvis det var forskjell på norsk og tysk tekst.)

Selv om et standpunkt om at Norge fortsatt var i krig kunne aksepteres i en diskusjon, er det ikke like

Side 2 av 3

11.05.2015

sikkert at det kunne være grunnlag for en straffedom!

De største krigsprofitører, i Norsk Hydro og andre selskaper, ble aldri straffet, I det store og hele var det de små som ble straffet, mens de store slapp straff. Også det er uakseptabelt i et rettssamfunn.

Et gjennomgående trekk i rettsoppgjøret er at det var basert på lovgivning gitt av Kongen ved provisorisk anordning, og/eller lovgivning som ble gitt tilbakevirkende kraft, uten noen gang å være kunngjort. Dette var i strid med grunnloven og grunnleggende prinsipper for rettspleie i alle siviliserte land. At det ble godtatt av norske domstoler i rettsoppgjøret viser mer om kvaliteten i rettsoppgjøret enn rettferdigheten i dette.

Hvert av disse punkter kunne gi grunnlag for en lengre begrunnelse og diskusjon i seg selv. Vi får se om det blir naturlig å gi seg til med det. Her får det bli stående som hjertesukk fra en mer eller mindre kvalifisert iakttaker om forhold som hverken han selv eller noen han var i slekt med eller kjente var involvert i da det skjedde.

Side 3 av 3

11.05.2015

 

 

Domdtolloven § 107

107.1 Den, som er dommer2 eller lagrettemedlem,3 kan ikke være sakkyndig4 i saken.

Den, som er vidne i saken, kan ikke være dommer2 eller lagrettemedlem, saafremt han har hat noget at forklare, som vedkommer saken.

Hvis en dommer2 eller et lagrettemedlem forlanges ført som vidne, men ikke har noget at forklare, som vedkommer saken, kan han avgi forklaring herom fra dommersætet. Under samme betingelse kan retten5 beslutte, at han skal avgi sin forklaring paa forhaand i et retsmøte, som parterne varsles til. Beslutningen kan ikke angripes.

0 Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.
1 Jf. § 110.
2 Se § 52.
3 Jf. strpl. kap. 24.
4 Se strpl. kap. 11, tvl. kap. 25. Jf. nærværende lovs § 138.

 

 

Kommentarer er stengt.

Om forfatteren

Pål Mitsem